I dag settes 80 par damesko ut i Kjøpmannsgata i Trondheim. Anledningen er FN-dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Lørdag skjer det samme på Nordre. Omtrent samtidig settes 50 par barnesko ut i Tordenskioldparken. To skomarkeringer, samme bakgrunn: Menn som dreper.
Cuba er kø. Cuba er korrupsjon. Cuba er forfall. Cuba er fattigdom. Cuba er verdas mest fantastiske land.
Først blir broren din drept. Så blir du selv truet på livet. Så må du samle kroppsdeler fra istykkersprengte venner. Da må det føles ganske friskt å bli fortalt at Kabul er trygt. Her er historia til Farzad, han som startet skolen vi støtter i Moria-leiren på Lesvos.
Nå får det for svarte helvete være nok! Jeg nekter å leve i en verden der toåringer driver selvskading fordi ingen tar affære! Til dere med makt, og dere som representerer de mange: Ikke tål så inderlig vel! Gjør noe!
I 1986/87 jobbet jeg for Afghanistankomiteen i Peshawar i Pakistan. Fra den andre sida av jorda fikk jeg høre at Åge Aleksandersen hadde gitt ut «Eldorado». Jeg skrev et takkebrev. (Denne artikkelen står også som kronikk i Adressa i dag.)
Det skal noe til å treffe planken. I livet, og i Venezuela. Her følger eit samansurium av eit manifest, der alt heng i hop med alt. Her får du vite kven eg heier på, og kven eg ikkje forstår.
1. april var det 80 år sia general Franco proklamerte at han hadde vunne den spanske borgarkrigen. Ein halv million vart drepne på under tre år.
Sist haust deltok eg på ei reise i krigens fotspor. Vi såg ruinar prikk like dei i Syria. Har vi ingenting lært?
I Trondheim gikk Amnesty i årets 8. marstog. Det stemte liksom ikke helt. Å tillate sexkjøp gjør hundretusener til slaver. En menneskerettsorganisasjon som støtter dette, bør ikke gå i tog. Den bør gå i seg selv.
– Jeg var tolv da jeg så Hitchcocks ”Foreign Correspondent”. Her var dramaet, her var heltene som risikerte livet for å få tak i den gode historien, som klarte det, og som attpåtil fikk den vakreste dama. Jeg så meg aldri tilbake.
