– Jeg var tolv da jeg så Hitchcocks ”Foreign Correspondent”. Her var dramaet, her var heltene som risikerte livet for å få tak i den gode historien, som klarte det, og som attpåtil fikk den vakreste dama. Jeg så meg aldri tilbake.

Robert Fisk snakker. En av verdens mest berømte, prisbelønte og omdiskuterte journalister. De siste 31 årene har han jobbet i Midt-Østen, nå som korrespondent for engelske ”The Independent”.

Fisk er på Hell for å snakke til nordiske journalister. Vi har fått ham for oss selv på Værnes før avreise. (Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Arbeideravisa i juni 2008.)

I opprør

Hva får en mann til å reise halve jorda rundt bortimot hver eneste helg uten et øre i betaling for å snakke til mer eller mindre velorienterte tilhørere? Hvorfor risikerer han helsa når han kunne vært hjemme i Beirut og gått på en god restaurant? Og framfor alt: Hvorfor har han valgt å bo og arbeide i konfliktsoner nesten hele sitt voksne liv?

Mye av svaret ligger i innledningen. Han ble fanget som tolvåring. Dessuten var han en opprører:

– Far var en sammensatt person. Som ung soldat under første verdenskrig hadde han nektet å henrette folk. Senere ble han rasist, og svært konservativ. Jeg opponerte, og ble sendt på kostskole. Der kan du enten adlyde, eller gjøre opprør. Jeg valgte det siste.

I elva

– I militæret kastet jeg geværet i elva hver gang jeg fikk et. Jeg fikk papir på at jeg aldri ville få tjenestegjøre som soldat, akkurat slik jeg ønsket. Ved en skjebnens ironi har jeg tilbrakt nesten hele mitt voksne liv sammen med soldater. For det meste med tapende hærer. Unntaket er den kuwaitiske. Under den første golfkrigen ble jeg tilbudt å bli med amerikanske soldater. Det ville jeg ikke. Jeg spurte om å få bli med de kuwaitiske. De skulle rykke fram langs en farlig rute. Ingen andre journalister ville bli med. Jeg fikk lov. Kuwaiterne vant.

I brann

Robert Fisk er på Hell for å snakke til nordiske journalister. Han har takket ja til tross for at han skal til Europa og holde foredrag både helga før og helga etter. Jeg ser det på flyplassen: Han er blid og imøtekommende, men dødssliten. Vi drar til hotellet, sjekker at video og mik funker, han får ti minutter på rommet for å ringe kjæresten i Paris, så er han klar. Han eksploderer. Salen sitter fjetret. Dette er ikke en forelesning, det er en forestilling. Hver fiber i kroppen er med. Han viser en bit av en film ”not like the BBC would have shown it” som han selv har vært med på å lage om de siste syriske troppene som trekker seg ut av Libanon. Sterke bilder av bombeeksplosjonen som drepte politikeren Rafiq Hariri og 22 andre. Over 200 ble skadd. Fisk var 400 meter unna da det smalt. Han så kroppen til Hariri brenne. Han så sivilkledde sikkerhetsstyrker som øyeblikkelig begynte å samle deler fra krateret. ”Så effektivt”, tenkte han, og skjønte med en gang at dekkoperasjonen var i gang. Seinere ble deler av en varebil plantet på eksplosjonsstedet og tatt bilde av som dokumentasjon. FNs undersøkelseskommisjon avslørte det hele. Syrerne måtte ut.

Etter halvannen times fyrverkeri er han ferdig. Intens applaus. Han kommer rett bort og hvisker meg i øret: ”You have no idea how exhausting this is.” En journalist kommer bort og vil ha intervju. Kan vi ta det seinere, spør Fisk, fullstendig tom. ”Du skjønner, jeg skal i et bryllup”, svarer journalisten. Fisk er i ferd med å synke gjennom gulvet av utmattelse, men svarer: ”Ok, vi tar det nå. Her.” De går bort i en krok. Hva driver ham?

Et land av asparges

Robert Fisk brenner. Han er full av forakt for vestlige journalister som kommer på besøk til Midt-Østen og rapporterer fra hotellrommet. De kunne like gjerne ha sittet hjemme hvis det var virkeligheten de var ute etter å rapportere om. Selv oppsøker han felten gang på gang på gang. Han har blitt truet på livet og nesten slått ihjel, han har hørt kulene suse forbi og kjent trykket fra eksplosjonene. Det er der virkeligheten befinner seg. Det er der ofrene er. Derfor bruker han verken internett eller e-post. Rapportene sine tar han med på en diskett og leverer til en venn som sender dem.

Han er også full av forakt over historieløsheten blant journalistene. Han siterer flittig Winston Churchills karakteristikker av og spådommer om Midt-Østen og slår fast:

– Har vi ingenting lært?

Retorisk spør han:

– Er det noen som tror USA ville ha fjernet Saddam Hussein hvis Irak hadde vært et land av asparges i stedet for et land av olje?

Han siterer amerikanske offiserer som har sendt innsiktsfulle brev hjem om en krig de skjønner de ikke har mulighet til å vinne. Amerikanere og engelskmenn har tapt kriger i Afghanistan og Midt-Østen i hundrevis av år. Likevel vender de tilbake.

Til grisekontoret

Under vegs i foredraget har han sitert sin høyt skattede kollega Amira Hass, journalist i den israelske avisa Haaretz. De har diskutert hva journalistens oppgave er.

– Vi er de første som skriver historien, sier Fisk.

– Feil, sier Haas. – Vi skal overvåke makthaverne. Det er dem vi skal gå etter i sømmene.

Fisk oppsummerer:

– Det er den beste beskrivelsen jeg har fått av jobben vi skal gjøre.

Når vi sitter for oss selv på Værnes, spør jeg:

– I hvilket perspektiv setter Hass’ kommentar arbeidet du hadde gjort inntil det punktet?

– Egentlig har jeg drevet med det hele tiden, helt fra jeg ble sendt på mitt første oppdrag som utenrikskorrespondent i Nord-Irland. Jeg utfordret makten der også, og når du utfordrer makten, så kommer den etter deg. Jeg husker jeg ble forfulgt av en britisk byråkrat. Han ville ikke gi seg. Men til slutt hadde jeg vunnet. I spaltene. I sånne situasjoner er det ikke så greit å være byråkrat. Du blir omplassert. Han ble sendt til Landbruksdepartementet. Til grisekontoret, forteller Fisk med dårlig skjult fryd.

Den samme gutteaktige fryden får øynene til å lyse når han forteller om foredragene for flere tusen studenter på Harvard University i Boston og andre prominente arenaer. Fisk er konsevent. Han tar seg aldri betalt for foredrag.

– Du skulle ha sett dem når de får høre det. De blir fullstendig vippet av pinnen! Det gir meg et visst overtak. Dessuten øker det integriteten, forklarer han.

Viewspaper

Robert Fisk er en av verdens mest pribelønte journalister. Årets utenrikskorrespondent i England sju ganger, æresdoktorat, Amnestys pressepris. Samtidig er han en mann med meninger. Han fnyser av objektivitetskravet:

– Det vi skal fortelle objektivt om, er tapernes skjebne, de undertryktes skjebne. Under Sabra og Shatila, skulle jeg ha viet like mye tid og oppmerksomhet til de israelske generalenes skjebne? Redaktøren min kaller The Independent ”not a newspaper, but a viewspaper”. Han trykker gjerne følelsene mine på første side. Se på de amerikanske avisene nå. De går tilbake. Hva svarer redaksjonene? Med enda mer nøytralitet. De er dømt til å tape, slår han fast.

– Vis kroppsdelene

Fisk er full av forakt for denne nøytraliteten, og for redaktører som synes det er stas å holde seg inne med makthaverne. Han har svært lite pent om journalistikken. Med delvis unntak for fransk presse.

– Se på Midtøsten. Redaktørene holder seg inne med generalene. De viser ikke istykkersprengte kroppsdeler av barn. Det burde de gjøre. Hver gang vi skjønnmaler krigen, forlenger vi den. Hvis folk virkelig fikk se hvor grusom krigen er, ville de gjøre opprør.