Først blir broren din drept. Så blir du selv truet på livet. Så må du samle kroppsdeler fra istykkersprengte venner. Da må det føles ganske friskt å bli fortalt at Kabul er trygt. Her er historia til Farzad, han som startet skolen vi støtter i Moria-leiren på Lesvos.

Datoen er 16. november 2017. Stedet er Hotell Qasr-e-Naveen i Kabul. Et stort møte der Farzad er medarrangør. Først smeller det utenfor. En bilbombe går av. Så inne i lokalet. En selvmordsbomber. Etter to døgn har tallet på omkomne passert hundre. Farzads seks år gamle sønn er med på møtet. Han ser det samme som faren.

Støtte fra Brubakk
I dag har familien på sju bodd et snaut år i Moria på Lesvos, der over 18 000 er stuet sammen i og utenfor en leir bygget for 3 000. De fleste bor utenfor gjerdet, i det som blir kalt jungelen. Timelange matkøer. Ubeskrivelige sanitære forhold. Dop. Barneprostitusjon. Etniske konflikter. Daglige slagsmål. Helvete på jord.

Farzad har ikke sittet stille. På noen måneder har han og gode hjelpere bygget en skole der ingen fantes. Du finner den her, på Facebook-sida Wave of Hope for the Future. Bildet av Farzad som underviser den aller første klassen ligger øverst.

Nå har de over 30 klasser hver dag, fra åtte om morgenen til ti om kvelden. Når tida nærmer seg for en ny time, står de neste elevene utenfor og tripper. Kvinner og barn har førsteprioritet.

Det siste klasserommet, nettopp bygget, rommer 50 barn. Det ga mulighet til å øke elevtallet fra 700 til tusen. Over tusen stilte seg i kø. Her undervises i gresk og tysk, fransk og engelsk, musikk og maling.

Skolen vekker stadig større internasjonal oppmerksomhet. Den gir håp og mening i en grotesk hverdag. BBC er blant de mange som har intervjuet Farzad.

MSFs utrettelige psykolog Katrin Glatz Brubakk fra Trondheim og kretsen rundt henne er viktige økonomiske støttespillere. Her er ingen offentlig støtte å hente. Ildsjelene opplever snarere at de blir motarbeidet. Flyktningene skal tilsynelatende ikke oppmuntres til å forberede seg på neste livsfase, eller til å fylle ventetida i leiren med noe meningsfylt.

Først sa hun nei
Broren ble drept i 2012. Jeg spør Farzad om drapet hadde sammenheng med hans egen politiske aktivitet.

– Ett hundre prosent, er svaret. Likevel var han ikke i tvil. Arbeidet måtte fortsette.

Så, et halvt år etter eksplosjonen i 2017, blir også onkelen drept. Farzad får stadig nye trusler fordi han er i ferd med å registrere seg som uavhengig kandidat til parlamentet. Mektige krigsherrer tviholder på taburettene. Lenge står han imot. Han er utdannet journalist, og nærmer seg en master i International Relations. Med en mastergrad i lomma kan han kanskje sikre seg en jobb i det offentlige, en trygg inntekt. Drapet på onkelen er dråpen som får begeret til å flyte over.

– Aziza, kona mi, er sykepleier. Hun jobbet på et sykehus i Kabul. Jeg spurte om vi skulle flykte. Hun sa nei. Jeg sa: «Da må du være forberedt på at jeg ikke kommer heim en dag.» Vi bestemte oss for å dra.

Først dro de til Nimruz-provinsen i sørvest. Det viste seg å ikke være nok. Truslene fortsatte. De valgte å flykte til Pakistan. På vegen måtte de gjennom flere kontrollposter, først hos Taliban.

– Heldigvis fant de meg ikke i registrene sine. Vi fikk passere. Pakistanerne ville bare ha penger. Vi hadde solgt en landeiendom for 27 000 dollar. Foreløpig hadde vi penger nok.

Fra Pakistan ble neste skritt planlagt. Menneskesmuglere skulle få dem til Teheran. Første forsøk feilet. De ble oppdaget av iransk politi og sendt tilbake over grensa til Herat.

Til Teheran
Neste forsøk gikk bedre. Da hadde de kledd seg i iranske klær, hele familien med mor, far og fem barn fra sju år og nedover. Etter to døgn på vegen var de framme i Teheran.

Etter noen gode dager, gikk ferden videre mot Tyrkia. Deler av turen ble svært strabasiøs, med timelange vandringer i snøen med fem små barn. De ble syke. Flere døgn måtte de tilbringe under ei bru. Hele tida skulle menneskesmuglerne ha mer penger. Til slutt kom de fram til Van på tyrkisk side.

– Takket være barna og falske pass fikk vi god behandling av tyrkisk politi. Til slutt kunne vi sette oss på en buss til Istanbul.

Truet på livet
Der fulgte åtte måneder med forsøk på å komme videre. Målet var Italia. Etter 11 forsøk ga de opp. Neste alternativ var over grensa til Hellas. På grunn av barna ville ikke Aziza og Farzad i båt. Nye måneder med venting, stadig nye beskjeder.

– En kveld ble vi bedt om å gjøre oss klare på kort varsel. Vi og noen andre familier ble puttet i drosjer. Jeg oppdaget av vi kjørte over til den asiatiske siden, og ble mistenksom. Jeg noterte meg numrene på drosjene. Til slutt kom vi fram til en gammel bygning, og ble skysset inn i en kjeller. Plutselig sto vi ansikt til ansikt med folk som hadde våpen. En etter en ble vi bakbundet med strips. De forlangte 40 000 dollar per familie for å slippe oss fri.

I tillegg til familiene var en enslig mann sammen med oss. Jeg sa til ham at han måtte prøve å rømme. Han snakket tyrkisk. Han ropte at vi måtte på do. Det fikk vi lov til. Der oppdaget vi at det fantes en glugge ut.

Kidnapperne satte igjen tre stykker til å vokte over oss. To av dem sovnet ganske raskt. Den tredje var opptatt av mobilen sin. Vi fant en baufil, og fikk kuttet stripsene sånn at den enslige mannen klarte å stikke av.

Halvannen time seinere kom politiet. Takket være bilnumrene vi hadde notert, fikk de rullet opp en større organisasjon. Siden vi hadde hjulpet dem, ba vi om å bli satt fri. I stedet ble vi adskilt. Aziza og barna til én leir, jeg til en annen i nærheten. Vi skjønte at vi hadde havnet i deportasjonssentre da de ville ha oss inn på det afghanske konsulatet. Vi ble bedt om å undertegne våre egne deportasjonspapirer.

Jeg nektet. Da ble jeg påsatt håndjern, og fraktet tilbake til leiren. Tre dager seinere var det id. Aziza og barna ble satt fri fra sin leir, og oppsøkte min. Aziza sa til vaktene: «Mannen min sitter her.» «Det er det lite vi kan få gjort noe med,» svarte vaktene. «Den beste id-gaven dere kan gi oss, er å la oss få være sammen,» sa Aziza. Så kom sjefsvakta til meg, og spurte om vi hadde noe sted å dra hvis vi ble satt fri. Han sjekket papirene for å finne ut om jeg bare var flyktning, eller hadde vært innblandet i noe annet. Da han ikke fant noe, fikk vi dra.

Tiåringen som forsvant
Tallrike forsøk hadde slått feil, pengene begynte å ta slutt. Sjøvegen til Hellas gjensto. Ei natt i januar la de utpå, 60 voksne og barn i en overfylt båt. Det var kaldt, regn og vind. Etter flere timer i stummende mørke krasjet de i fjæresteinene på Lesvos. Båten begynte å synke. Alle var livredde, og klatret over hverandre for å komme i land.

– Minuttene som fulgte, er de verste i mitt liv. Vi visste ikke hvor barna var. Vi ropte og ropte. Til slutt kunne vi puste lettet ut. Alle var i god behold.

En annen familie opplevde tragedien. De mistet sin ti år gamle datter. Mora ropte navnet hennes hele natta gjennom. Det var hjerteskjærende.

Fordi landingen ble så brutal, hadde vi mistet alt vi hadde, men en iraner hadde en lighter. Vi klarte å samle litt ved, og fikk laget et bål å varme oss på. Så fant vi et båthus der vi kunne sitte i ly for regn og vind. Noen av oss gikk tilbake til der vi strandet for å se om vi fant jenta. Hun er ennå ikke funnet.

Iraneren og jeg begynte å lete etter folk. Etter et par kilometer i uvegsomt terreng, kom vi til en liten landsby. Tilsynelatende helt forlatt. Det var en restaurant der, og døra var ulåst. Vi hentet de andre dit. Etter hvert dukket det opp en mann som fortalte at husene var eid av turister, og at de hadde stengt for vinteren. Han laget kaffe til oss, og ringte politiet. Til slutt ble vi hentet og brakt til en midlertidig leir.

Hva nå?
I realiteten sitter Farzad og de andre 18 000 i fengsel. De fleste kan bevege seg ut og inn av leiren, men de er fanget på Lesvos. Det samme gjelder de andre greske øyene. Farzad ser ingen løsning.

– Hvordan kan jeg det? Som menneske ser jeg at dette kunne EU ha løst så enkelt som bare det. Samtidig ser jeg at de frivillige organisasjonene er fullstendig maktesløse i forhold til å skape endring. Ryktene forteller at forholdene er enda verre på Balkan.

Her i Moria prøver vi å gjøre noe bra, men møter ikke antydning til oppmuntring. Bare motstand. Vi ble advart mot å starte skolen. Da svarte jeg: Flyktninger er mennesker. Vi har følelser. Vi ser behovene. Så sa de: Ok, bare ikke lag bråk. Jeg svarte: Utdanning truer ingen.

Jeg er full av smerte. Jeg er sint, og samtidig glad. Jeg må kjempe. Folk har krav på utdanning. Å se iveren etter å lære, og kunne gi dem muligheten, oppleves dypt meningsfylt, forklarer han.

Her forteller han om skolen til nettstedet PRI.

Farzad har fått sitt første avslag, omtrent på dagen samtidig med det greske parlamentets vedtak om innstramminger. Nå frykter han å bli sendt tilbake til Tyrkia, og derfra til Afghanistan.

– Jeg tror avslaget skyldes at jeg har vært aktiv i leiren. Jeg vet om flere andre eksempler. Det ser ut til å være et mønster at vi som engasjerer oss, blir straffet.

Etterord
Svært mange av opplysningene i denne artikkelen er umulige å verifisere. Likevel fortjener Farzads historie å bli fortalt. Fordi han ønsker det selv, og fordi den neppe er veldig atypisk. Katrin Glatz Brubakk, fagansvarlig psykolog for Leger uten grenser i Moria gjennom flere perioder, bekrefter at hun har hørt hundrevis av lignende historier.

Vi vet at eksplosjonen i Kabul skjedde for to år siden. Den ble omtalt i internasjonale medier. Skolen i Moria eksisterer i høyeste grad. Å se neste elevflokk stå og trippe etter å slippe til når slutten på forrige time nærmer seg, er øyeblikk som blir sittende på netthinna.

PS

I tida etter at intervjuet med Farzad ble gjennomført , fant min bedre halvdel Aud og jeg ut at vi også ville starte en innsamlingsaksjon for å støtte skolen. Dermed er ikke dette lenger bare et journalistisk produkt, men også en appell om støtte. Alle som vil, er hjertelig velkomne til å vippse sitt bidrag til min mobil 917 66 127.