Hva får en mann til å forlate kone og fem barn uten å si fra, for deretter å klatre opp under en lastebil uten å vite om han vil overleve? Dette er Farzads historie, del II.

– Nei, jeg var ikke redd, sier Farzad. – Jeg var redd da jeg også risikerte livene til Aziza og barna for fire år siden. Da krysset vi Egeerhavet fra Tyrkia til Hellas. Denne gangen risikerte jeg bare mitt eget. Dessuten hadde jeg ikke noe valg.

– Hvorfor ikke?

– På Lesvos hadde vi fått tredje avslag. Flere i samme situasjon hadde blitt sendt tilbake til Tyrkia. Advokaten vår rådet oss sterkt til å komme oss vekk fra Lesvos hvis overhode mulig. Ved hjelp av smuglere og 5000 euro kom vi oss til Athen. (Farzads historie, del I, finner du her.)

Så er Athen bedre enn Moria, men det finnes ingen framtid der uten dokumenter. Ingen rett til skolegang, arbeid eller helsehjelp. Vi lette konstant etter vegen videre.

– Derfor lastebilen?

– Det var en av mulighetene. En kveld ble jeg med en vennegjeng som ville prøve. Jeg ble med fordi jeg ville lære mer om hva det innebar, uten tanke på å skulle dra selv. Derfor hadde jeg ikke betalt smuglerne, slik de andre hadde. Og derfor hadde jeg heller ikke tatt farvel med familien.

Etter to timer i buss kom vi fram ved en havn. Der ble vi møtt av smuglerne. De talte oss opp, og oppdaget at en av oss ikke hadde betalt. Jeg prøvde å forklare at jeg bare var der for å lære, men de mistenkte meg for å være spion. Stemningen ble amper. En av smuglerne, en kurder ved navn Mustafa, kom meg til unnsetning. Jeg kom på at jeg hadde 500 euro i lomma, og spurte Mustafa om jeg kunne bli med hvis han fikk 450. Han var fornøyd, og vi kunne nærme oss muren rundt havna.

Da vi kom fram, pekte Mustafa på et sted jeg kunne klatre over. Han sa:

– Når du lander på den andre siden, later du som ingen ting. Det kommer til å være fullt av politi der, men du er ikke kledd som de andre flyktningene. Bare gå forbi dem.

Jeg gjorde som han sa, og det funket. Slik kom jeg meg inn blant bilene og fikk klatret opp på den mellomste av de tre akslingene på en henger. Etter en stund kjørte bilen om bord i en ferge. Der måtte sjåførene forlate kjøretøyene og bildekket ble låst. Jeg kunne slippe meg ned på dekk og hvile til jeg hørte at vi nærmet oss havn. Overfarten tok såpass kort tid at jeg tippet vi var i Bari i Italia.

Noen kalde, fuktige og møkkete timer fulgte. Datoen var 13. mars 2020. Måten Farzad satt på, krøket opp under lasteplanet, førte til at han slo hodet mot dørken i hengeren når humpene i vegen ble store. Han fikk også noen sår på beina.

– Var du ikke redd for å falle av?

– Et par ganger hadde jeg problemer med å holde meg fast. Heldigvis gikk det bra.

Etter omkring tre timer parkerte bilen ved et grøntområde og motoren stanset. Jeg slapp meg ned på bakken og krøp ut rett bak bilen for ikke å bli oppdaget i speilene. Hvis sjåføren hadde sett meg, ville han øyeblikkelig ha varslet politiet og jeg hadde blitt sendt tilbake til Hellas.

Venner over alt

Takket være den formidable innsatsen i Moria-leiren, har Farzad et stort nettverk av venner i mange land. Wave of Hope for the Future var først og fremst en skole av flyktninger, for flyktninger. Da Moria gikk opp i røyk i september 2020, hadde skolen 44 lærere og 2700 elever, først og fremst kvinner og barn.

Flere utenlandske frivillige var også involvert. En av dem var Costantino Tenuta. Farzad møtte ham først da Costantino var på oppdrag i Moria for den nederlandske hjelpeorganisasjonen Boat Refugee Foundation. Seinere kom han tilbake tre ganger for å jobbe med Wave of Hope. Etter hvert ble han organisasjonens regnskapsfører.

– Da jeg hadde kommet meg unna bilen, ringte jeg Costantino i Roma. Etter noen timer på tog, var jeg heime hos han. Det første han gjorde, var å få tak i en lege som kunne behandle det blodige hodet og beina mine.

– Og alt dette uten at Aziza og ungene visste noen ting?

– Ikke før jeg ringte og sa at jeg var i Italia.

– Hvordan reagerte hun?

– Hun fikk sjokk.

– Ble hun sint?

– Nei. Vi hadde snakket grundig om dette. Farzad forklarer:

– Jeg hadde studert hvor vi hadde best mulighet til å bygge oss en framtid, og landet på Sveits. Det er vanskelig å få opphold der. Til gjengjeld er mulighetene for familiegjenforening store. Derfor var vi enige om at vi ønsket oss dit.

– Og det var dit du kom?

– Costantino tok seg svært godt av meg i Roma. Han viste meg byen, og vi hadde fine dager sammen. Så oppsøkte jeg venner i Milano. De satte meg i kontakt med smuglere som fikk meg over grensa med tog.

Ventetid og gjenforening

Prosessen i Sveits gikk som Farzad hadde håpet. I dag har han opphold på humanitært grunnlag.

– Det er ikke like trygt som asyl. Hvis myndighetene finner ut at Afghanistan har blitt trygt, kan de sende meg tilbake. Men jeg kan arbeide, skaffe bolig, og jeg har tilgang til helsehjelp. Håpet er at resten av familien snart får samme status.

For nå har også Aziza og de fem barna kommet til Sveits etter en lang og strevsom prosess. Ikke minst for Aziza, som hadde eneansvaret for fem små barn, uten et eneste gyldig dokument som ga henne formelle rettigheter. Heldigvis fikk barna gå på skole med de ugyldige papirene fra Lesvos og gode venners hjelp.

– Vi hadde kontakt hele tiden på WhatsApp, men det smertet å ikke kunne gi en klem…

Også den juridiske prosessen var krevende. Og dyr. Bare i Hellas kostet advokatene 7000 euro. Farzad legger ikke skjul på at han er en privilegert flyktning. Han har hatt råd til å betale smuglere og advokater. Endelig, for åtte måneder siden, landet resten av familien i Sveits.

– Hvordan var det å se dem igjen?

– Den første dagen etter ankomst fikk jeg ikke møte dem. Den gikk med til formaliteter, og den første tida satt de i lukket mottak, akkurat som jeg gjorde. Men dag to fikk jeg møte dem. Det var bursdagen til eldstesønn Faramarz. Det var en fantastisk dag!

Farzad blir blank i øynene. Han ber seg unnskyldt et øyeblikk.

I dag bor familien i et flyktningmottak i den lille byen Bex, ikke langt fra Montreux. Håpet er at de skal kunne flytte til en leilighet i en av de nærliggende byene ganske snart.

– Vi vil bli her. Folk i den franske delen av Sveits er vennlige og solidariske. De behandler oss flyktninger bra og de har et godt utdanningssytem, sier Farzad. Aziza er i full gang med franskundervisningen. Målet er å kunne gjenoppta yrket sitt som jordmor.

Hva skjer med Wave of Hope for the Future?

I tillegg til de over to tusen elevene i Moria, opererte Wave of Hope i flyktningleirene Nea Kavala, Ritsona og Malakasa på det greske fastlandet. Spredningen skjedde med lærere fra Moria som ble flyttet til andre leire og etablerte skoler der. I tillegg hadde WHF flere skoler i Afghanistan. I 2020 ble betydelige midler brukt til å bygge opp igjen og utstyre en skole i Farza-distriktet som ble ødelagt mens Taliban styrte i området. Farza ligger ti mil nord for Kabul. Det er der Farzad kommer fra.

Oppslutningen om WHF var stor og økende. Til sammen ble det samlet inn 70 000 euro. Så kom krigen til Ukraina:

– Brått forsvant all støtte. Alles øyne var rettet mot Ukraina. Flyktningene derfra ligner mer på dere. Krigen der er, og føles, nærmere. På en måte er det forståelig, men følgen er at våre skoler i Hellas ikke har penger å drive for. De går i oppløsning. Når jeg ikke kan betale, mister jeg også innflytelsen, oppsummerer Farzad.

Til så lenge klarer han med egne og noen andres midler å holde ti skoler gående i provinsene Kabul, Parwan og Baghlan i Afghanistan:

– Lærerne er de som har mistet jobben fordi jenter ikke lenger får gå på skole etter at de har fylt 12 år. Lærerne vil gjerne fortsette å undervise, så nå har de jenteskoler hjemme hos seg selv med 100 elever hver.

– 100 elever? Er dere ikke redde for å bli oppdaget?

– De er delt opp i mindre grupper fordelt utover dagen fra morgen til kveld, akkurat som i Moria. Alle får undervisning fire dager i uka. Hver skole har to lærere. Vi klarer å sende dem 50 euro hver i måneden. Det er mye mindre enn en lønn, så vi kaller det en gave. Og så skulle vi så gjerne etablere mange flere! Jeg er sikker på at vi kunne etablere 100 sånne skoler hvis vi bare fikk finansieringen på plass. Når jeg som flyktning kan hjelpe, så må det være mulig for andre også, sier Farzad.

(I parentes: Åsne Seierstad har nettopp kommet med ny bok fra Afghanistan. Hun bekrefter at private jenteskoler nå spretter opp, og at myndighetene ser ut til å la det skje.)

Gir ikke opp

I slutten av oktober ble Farzad invitert til Refugee Entrepreneurship Summit i Venezia. Konferansen samlet 170 flyktning-gründere, forskere, politikere og investorer fra en rekke land. Farzad ble invitert fordi han hadde blitt nominert til en pris som beste flyktning-gründer. Spent satte han seg på toget, men italiensk politi stanset ham på grensen. Den sveitsiske oppholdstillatelsen var ikke nok når han ikke hadde pass. Han måtte tilbringe natta i fengsel før han ble satt på toget tilbake til Sveits.

Det ble ingen pris, men Farzad fortsetter ufortrødent. Wave of Hope for the Future har akkurat blitt godkjent som bistandsorganisasjon av sveitsiske myndigheter. Det er et viktig skritt for å kunne trappe opp innsatsen.

– Hvor er du og familien om ti år?

– Forhåpentligvis står vi på egne bein, og barna er i gang med høyere utdanning. Og jeg gir aldri opp Wave of Hope. Drømmen min er å se denne bølgen av håp for framtida der oppe blant de store bistandsorganisasjonene.