I 1986/87 jobbet jeg for Afghanistankomiteen i Peshawar i Pakistan. Fra den andre sida av jorda fikk jeg høre at Åge Aleksandersen hadde gitt ut «Eldorado». Jeg skrev et takkebrev. (Denne artikkelen står også som kronikk i Adressa i dag.)
Det skal noe til å treffe planken. I livet, og i Venezuela. Her følger eit samansurium av eit manifest, der alt heng i hop med alt. Her får du vite kven eg heier på, og kven eg ikkje forstår.
Brura og eg har tarriff. Den forgyller kvardagen. Vi hugser ikkje lenger om eller når eller med kven vi forhandla, men resultatet er såpass strålande at vi gjerne deler:
1. april var det 80 år sia general Franco proklamerte at han hadde vunne den spanske borgarkrigen. Ein halv million vart drepne på under tre år.
Sist haust deltok eg på ei reise i krigens fotspor. Vi såg ruinar prikk like dei i Syria. Har vi ingenting lært?
I Trondheim gikk Amnesty i årets 8. marstog. Det stemte liksom ikke helt. Å tillate sexkjøp gjør hundretusener til slaver. En menneskerettsorganisasjon som støtter dette, bør ikke gå i tog. Den bør gå i seg selv.
– Jeg var tolv da jeg så Hitchcocks ”Foreign Correspondent”. Her var dramaet, her var heltene som risikerte livet for å få tak i den gode historien, som klarte det, og som attpåtil fikk den vakreste dama. Jeg så meg aldri tilbake.
Det er tidleg ettermiddag i Essaouira. Eg har sett eit glitrande tre i ein hotellresepsjon – elles er det ingen ting som minner om jul.
