2. november meldte jeg meg ut av Rødt. Jeg kan ikke være medlem av et parti som har parolen «Føkk terfer. Transkvinner er kvinner» hengende på huset sitt uke etter uke.

Bakgrunn: I sommer gikk det en lengre debatt om transer i Klassekampen. 6. august sendte jeg selv følgende innlegg:

«Er «Føkk terfer» greit?

Er det greit å si «Føkk terfer»? Rød Ungdom i Trondheim mener det, og får støtte fra medlemmer av AU i 8. marskomiteen. Det er trist.

Føkk er et skjellsord. Meningsinnholdet er at Rød Ungdom og medlemmer av AU i 8. marskomiteen ber transekskluderende radikale feminister om å dra til helvete. Å forsvare seg med at en slik tolkning viser vrangvilje, holder ikke.

Hva skal kvinnekampen med fiender når den har sånne venner? Hvor konstruktiv er sånn språkbruk? Ser ikke RU og medlemmene i AU i 8. marskomiteen at føkk er et seksualisert skjellsord som nettopp er et av patriarkatets våpen, på linje med homo, fitte, hore og andre betegnelser brukt med nedsettende hensikt?

Dessverre illustrerer parolen et uvanlig høyt aggresjonsnivå i debatten om transer. Takk til Klassekampen for debatten. Den er opplysende, men samtidig vond å følge med på.

Med fare for å bli stemplet som terf, har jeg problemer med enkelte tilsynelatende transe-standpunkter. Jeg skriver tilsynelatende, for jeg kjenner ingen transkvinner og vet ikke hvor representativt kravet om å benytte damegarderober er.

Derimot kjenner jeg mange kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Mellom ti og tjue prosent har slike erfaringer. Det er oppsiktsvekkende at noen mener det er pinlig når mange kvinner reagerer på å møte folk med penis i damegarderoben. For mange har penis vært et torturredskap gjennom store deler av livet. Kan det være så vanskelig å forstå at det setter dype, dype spor å ha blitt systematisk voldtatt i år etter år? Er det rimelig å forlange at transkvinner skal ha forrang framfor disse kvinnene i damegarderoben?

For meg er det ganske enkelt uforståelig at transer, som selv blir trakassert, sett ned på og utsatt for overgrep, har problemer med å solidarisere seg med andre undertrykte. I stedet angriper de. Jeg skjønner kvinner som ikke vil møte folk med penis i garderoben svært godt. Hvis det gjør meg til en terf, så er jeg det.

Jeg har ingen problemer med at folk opplever seg som et annet kjønn enn de er født som, at de vil skifte og gjør det, og at de får nytt personnummer og pass. Problemet oppstår når de vil definere seg som prikk like andre kvinner. Det er de jo ikke. De har en annen historie og et annet biologisk startsted. Denne historien og dette startstedet gjør at noen som er født kvinner får problemer i møte med dem. Det vil koste noen kroner, men dette må kunne løses praktisk uten at de blir tvunget til å dele garderobe. Og de kvinnene som reagerer på å møte penis i damegarderoben må slippe å bli kalt transekskluderende av den grunn. For egen del må jeg konstatere at jeg ikke vil gå i et 8. marstog der deler av kvinnebevegelsen blir bedt om å dra til helvete.

Av debatten har jeg skjønt at jeg også er dypt uenig med en del transer om sexkjøp. For å spare spalteplass, viser jeg til artikkelen «Hvorfor Amnesty bør gå i seg selv» på min egen nettside gammelalbert.no.»

Så langt innlegget jeg sendte til Klassekampen. Det kom ikke på trykk. Rykk fram til 14. oktober. Da sendte jeg mail til Trondheim Rødt der jeg gjenga innlegget ovenfor, og avsluttet slik:

«Nå i kveld kjørte jeg forbi Rødt-huset i Prinsens gate. Der hang parolen jeg tar avstand fra på veggen. Mitt spørsmål er derfor om Rødt har godkjent at parolen henger der, og om partiet stiller seg bak den. I så fall er mine dager i partiet talte. Begrunnelsen ovenfor skulle være klar nok. Imøteser svar.»

Rykk videre fram til 2. november. Da sendte jeg utmeldingsbrev til Rødt, som jeg avsluttet slik:

«Nå har 19 dager gått, og jeg har ikke fått svar. Parolen henger der fremdeles, til tross for at jeg vet at flere enn meg har reagert. Om dette skyldes sendrektighet eller at Rødt stiller seg bak parolen blir etter hvert av mindre interesse. Det vesentlige er at den henger på Rødt-huset og dermed framstår som Rødts standpunkt. Innlegget …. (det jeg sendte til Klassekampen) grunngir hvorfor jeg ikke kan stille meg bak.

De færreste er enige i alt et parti står for. Det gjelder også meg. Jeg har vært sterkt i tvil om medlemskapet mitt før, også om jeg skal gi Rødt min stemme. Dette er dråpen som får begeret til å flyte over.

Det skjer med andre ord med blandede følelser, men dog: Jeg ber med dette om å bli strøket fra Rødts medlemsregister.»

Takk for meg, Rødt.

PS. Det har kommet noen kommentarer til denne artikkelen. Jeg ønsker bare å publisere de som blir underskrevet med fullt navn .